Et rart og ugreit spørsmål kanskje? Fordi vi umiddelbart forbinder forfengelighet med noe tilgjort, eller verre – noe falskt. Og det kan det jo absolutt forstås som!  Det jeg ønsker å fokusere på i denne artikkelen, er imidlertid det motsatte: det ekte og ofte underbrukte i oss og som kan gjøre oss mer troverdige og kraftfulle.

For en del år tilbake ble jeg gjennom et lederutviklingsprogram introdusert for Richard. Han har riktignok vært en del av livet mitt så lenge jeg kan huske, men vi hadde liksom aldri hilst skikkelig på hverandre. Det kan skyldes så mangt, men forfengelighet spilte nok en stor rolle. 

At han og jeg ikke ble ordentlig kjent før jeg ble voksen har påført meg dyrekjøpt erfaring, som til alt hell førte meg på sporet av ham.

Han levde et liv i halvmørke uten det mandatet som han fortjene å ha. Jeg overså og kneblet Richard fordi jeg av skam og flauhet – eller  forfengelighet? tenkte at han var for rufsete. Richard er ganske bakoverlent, går i joggebukse når og hvor det passer, tutedrikker Cola, er ikke er så nøye på hvordan han sier alle ting eller at ting skal gjøres perfekt. Han er mer opptatt av å si hva han mener og gjøre det han har lyst til, og eller så rett og slett dropper han det! 

Richard er mitt alter ego, den delen av min personlighet som jeg i årevis ikke anerkjente, men som jeg i dag med sikkerhet kan si at har vært en en suksess å etablere samarbeid med.

Det ligger mye ubrukt kraft i anerkjenne det som er i oss selv

Og selv om jeg fikk hjelp til å lete, var det jeg selv som fant ham, identifiserte ham, ga navn til og pustet liv i. Ved å akseptere hans eksistens ble jeg mer nysgjerrig og leken, i stedet for å oversstyre og tvinge ham til å holde seg i bakgrunnen hele tiden. Gaven var å få erfare at det ligger mye ubrukt kraft i anerkjenne det som er i oss selv, om vi tør å bli kjent med det. Det er faktisk det mest naturlige og samtidig det mange av oss er lite oppmuntret til, fordi forfengeligheten er sterk.

Nå er det ikke noe galt i å få andre til å like seg, tvert i mot kan det være positivt i mange sammenhenger. Det paradoksale er likevel at våre egne tanker om hva som skal til for å oppnå gode og tillitsfulle relasjoner eller gode resultater, også har i seg frykten for å vise hvem vi egentlig er. Konsekvensen er bleke utgaver av oss selv. 

Alt er ikke bare idyll, og langt fra A4. Innimellom lever vi hver for oss, og noen ganger tar han helt over, og da kan det lett bli litt mye… Det hender jeg må lete etter ham, oftest når alvoret i hverdagen setter inn og jeg blir sliten eller bekymret. Da vil jeg at han skal minne meg på hvordan jeg har en hang til å føle meg kallet til å ta ansvar i utide og gjerne si hvor flink jeg er som holder ut. I stedet inviterer han gjerne på Cola og en burger, og vet inderlig godt at han med det pirker godt i forfengeligheten min. For han spiser helst burgeren i bilen og søler pommes frites mellom setene, noe som fjerner meg fra ideen jeg har om skikkelig næring, servietter og lys på bordet og at ting må ordnes opp i…Han står hardnakket på at skikkeligheten trenger litt rufsethet for balansens skyld. Dette er en del av overenskomsten vår (eller dealen som Richard sier) som er helt nødvendig for å komme ut av en fastlåst tanke om hvordan jeg tror at ting MÅ være. Hvem ville jeg vært uten deg, mitt alter ego?

De fleste som kjenner meg vet nå hvem min Richard er, og vi snakker lett og muntert om det å anerkjenne helheten i oss som en rikdom vi har tilgang på om vi våger å legge forfengeligheten litt til side. Jeg er så takknemlig for at min egen lekenhet har fått en mye større plass i livet. Den har gjort meg tryggere, modigere og rausere, på egne og andres vegne. Den har utfordret og påvirket evnen min til å tåle «godt nok» og har lært meg at tiden for handling ofte kommer uten at jeg er helt klar. Og det går greit likevel. Som en skikkelig bonus har jeg fått gleden av å bidra til at mange fine folk har blitt kjent med sin «Richard». Det mest fasinerende og oppmuntrende er dette; at samtlige ganske umiddelbart i samtalen klarer å identifisere og gi navn til sitt alter ego. Det synes Richard er helt knall!

Så nå sier jeg at en skal passe seg for den forfengeligheten som gjemmer seg i trangen til å fremstå som noe annet enn den vi er. Vil man ha det godt med seg selv, er forfengeligheten det første man bør kvitte seg med. Problemet er bare at den er så flink til å gjemme seg, gjemme seg litt og gjemme seg litt til. Ofte gidder den ikke engang å gjemme seg.

Nina Lykke, Full spredning, 2019